Min venninne Ida finner en dag ut at vi to skal til Barcelona. Ja, da blir det slik. Vi har noen eventyrlige dager i den katalanske hovedstaden. Det skyldes museer og katedraler og byvandringer, og det skyldes ikke minst god mat vi kommer over. Når Ida, som har vært i Barcelona før, anbefaler at vi går og spiser på Bodega 1900, er det bare å henge tillitsfullt med.
Stedet ligger i Sant Antoni-området og er drevet av brødrene Albert og Ferran Adriàs, som har flere restauranter i Barcelona, blant annet den verdensberømte Tickets, som ligger rett i nærheten av Bodega 1900. Sistnevnte, der vi har tatt inn, er et mer uformelt sted, en slags tapasbar – det vil si en vermuteria – som kort fortalt betyr at det er lagt opp til å stikke innom før middag for en vermut og en liten snack. Imidlertid har det populære stedet utviklet seg til å bli en restaurant der man rett som det er faktisk inntar selve middagen sin. Fremdeles gjerne med en vermut til.
Når vi kommer inn i det lille lokalet med ni bord, er det ingen hvite duker å se, altså ingen nerver å pådra seg, og vi blir vennlig og oppmerksomt tatt imot. Langs bjelkene i det lave taket henger polaroidbilder av gjester som har vært her gjennom tidene. Ikke kjendiser, men kunder, spisende gjester. Situasjoner. Glade ansikter. Det er bilder av liv og røre og historie, ikke av folk restauranten vil smykke seg med. Stemningen er god og avslappet.
Toalettet er ikke inne i restauranten, men utenfor. Det er det ingen som bryr seg om. At de har bemannet restauranten med mange kelnere – det er liksom alltid en i nærheten av deg – gir inntrykk av at de vil forsikre deg om at du aldri trenger å vente lenge på noe. Noe vi heller aldri må. Har vi et spørsmål, får vi svar på det med en gang.
De hadde den dagen en ganske klassisk tapas-meny, men vi valgte å si til kelneren: «Surprise us!» og se hva som skjedde. Denne forespørselen ble mottatt med entusiasme, og etter det kom de besynderligste, deiligste retter på bordet vårt. Lekre, små kunstverk som perler på en snor. Snegler i sterk tomatsaus, knivskjell med tang, røkt makrell med frukt, ansjos, babyblekkspruter, svinekjøtt med hvite bønner, indrefilet. Oliven med flytende kjerne servert i skje, og steinsopp med pinjekjerner. Tomat-te med mynte i blomstrete kopper. Melon marinert i gin på en seng av isbiter.
Menyen låter kanskje noe pompøs, som en parodi på enkelte matspalter, som i: «Restauranten serverte flambert villsvin på en seng av håndplukkede skogsbær», eller «forurettede vaktler med et hint av middels interessert rype», men saken er at jeg kan jo ikke la være å nevne menyen, og den opplevdes slett ikke parodisk. Bodega 1900 setter råvarene og servicen i sentrum, og det gjør de med overbevisning.
Det ble en riktig hyggelig kveld. God og anbefalt vin (og vermut, innledningsvis) fulgte rettene. Og selv om vi mest var opptatt av å kommentere maten vi fikk, med glede og store ord, rakk vi også å etablere det faktum at Ida på spansk betyr enveisbillett, og at navnet mitt, Ingvild (eller Villing, som jeg også er kalt) med litt godvilje kan bety returbillett. Med mye godvilje, da, men da var vi jo langt uti vinen. Vi kom frem til at vi sammen var et uslåelig team: Enveisbillett med retur.
Råd: Bestill for sikkerhets skyld bord i forveien, men det er ikke like lang ventetid på Bodega 1900 som på Ticket, der du må regne 2 måneder. Vi bestilte dagen i forveien, men vi var der også utenfor sommersesongen.
Kilder/les mer på: Helleskitchen.org
Restaurantens nettstedsadresse: elbarri.com
Andre gode restauranter i Barcelona: Se her.
Sitemap
Om oss
Kontakt oss
Informasjonskapsler og personvern
Opphavsrett Storbytur.no © 2006–2023
Følg oss på Facebook