Paris: et uvirkelig virkelig øyeblikk

Jeg sto på en bro i Paris med et kart i den ene hånden og Victor Hugos Les Misérables i den andre, og følte at jeg hadde funnet stedet der det skjedde.

Det er noe besynderlig med oss mennesker og litteratur – vi har en helt egen evne til å leve oss inn i den. Vi lever oss så mye inn i den at vi ønsker at den skal være virkelig. Vi er litt selvmotsigende også, for når Karl Ove Knausgård sier at hans litteratur er virkelig, blir vi litt skeptiske, og skjønner innerst inne at dette må være fiksjon.

Hjemme hos Småfylla

Det som derimot ofte fremstår som virkelig for oss, er verk skapt under de litterære epokene naturalismen og realismen, der det i begge tilfeller ble la vekt på å skildre de litterære omgivelsene nærmest fotografisk, og med stor detaljrikdom (for vi vet jo at detaljer = troverdighet). Amalie Skram og Henrik Ibsen er representanter for de nevnte retningene her på berget, mens for eksempel Victor Hugo er en slags romantisk naturalist-realist fra Frankrike (om han var naturist vites ikke).

Som mange andre har jeg lest Skrams Hellemyrsfolket med stor innlevelse. Jeg har sittet i 9 timer og sett Gunnar Staalesen og Den Nationale Scenes teaterversjon. Jeg har ruslet utover i Sandviken i Bergen mot Hellen for å se på omgivelsene der Hellemyren lå, og hvor Sjur Gabriel, Småfylla & Co levde sine gudsjammerlige liv. Der var det, nemlig. Hva var der? Amalie Skrams oppdiktede univers.

På besøk i Korsveien 1

Første gangen jeg var i Paris, var det én ting som var om å gjøre: finne broen der Javert i Les Misérables sto da han hoppet. For de som ikke kjenner romanen: Forfatter Victor Hugo setter i hovedsak to karakterer opp mot hverandre: fattige Jean Valjean, som en gang stjal et brød for å – ja, brødfø – sin familie, og som for denne forbrytelsen ble dømt til 19 år som slave på galeiene. Og politimannen Javert, som satte hele sin lange yrkeskarriere inn på å forfølge denne skurken Valjean, etter at sistnevnte rømte fra galeiene.

Her skjer det mye, som det heter. Men kort fortalt: Jean Valjean bruker resten av sitt liv på å hjelpe andre. Javert ser aldri disse fromme sidene ved Valjean, men forfølger en idé om at den som én gang har stjålet, for alltid er et dårlig menneske.

De møtes ved flere korsveier, dramatikken er stor, men Javert går til sist i seg selv. Kan det være slik at han har forfulgt et uskyldig menneske hele livet? Har han tatt grunnleggende feil? Hva gjør et menneske som tror han alltid har gjort rett, men deretter snur og tenker at han alltid har tatt feil? Han hopper i Seinen, ifølge Hugo.

Dette er en fiksjonshistorie, som problematiserer hva som er godt og ondt. Det er vi, leserne, som skal tenke over handlingene til Jean Valjean og Javert. Vi skal la det det tumle videre i vårt eget hode og grunne over: Hva er godt, hva er ondt – egentlig?

Greit nok, men det er lett å glemme når Victor Hugo skriver så virkelig. Fra den tidens Paris. Gatenavn, strøk, politiske skikkelser, revolusjonen i all sin glede og gru – hans fiktive personer blir gående i et realistisk landskap, som leseren finner håndgripelig, selv over hundreogfemti år etter, og selv uten å ha vært i Paris.

På plass i opplevelsen

Jeg sto ved Seinen og begynte å lete utfra Hugos roman: Javert så nattskyggene fra Justispalasset på den ene siden, og «den lovløse byen» (fastlandet) på den andre. Han sto mellom Notre Dame-broen og Pont au Change-broen. Jeg gikk omkring med kartet og lette til jeg fant disse. Hugo skrev videre at på sidene lå Mégisseriekaien og Fleurskaien. Det var et fryktelig stryk mellom disse, står det. Da må det være omtrent her, tenkte jeg. Her var det! Jeg holdt på å dåne av realisme.

Jeg hadde altså en uforglemmelig opplevelse av å finne et sted som var nøye beskrevet – i en roman. Et sted hvor det i virkeligheten aldri hadde stått noen Javert, som aldri hadde forfulgt noen Jean Valjean, som aldri hadde stjålet et brød.

Men hva gjør det? Så lenge opplevelsen ikke er påvirket av om noe skjedde eller ikke skjedde, så lenge øyeblikket oppleves som gripende og relevant, så lenge man uansett står der og kjenner historiens sus, tenker på fattigdom og revolusjon, på hva som er ondt og godt når alt kommer til alt, så er det jo ikke lenger virkeligheten som må være virkelig. Det er opplevelsen som må være virkelig.