Logo: Storbytur.no - Guider til din storbyferie
Magasin
Hjem » Reisemagasin » Fabelaktig flamenco i Barcelona

Fabelaktig flamenco

Tekst og foto: Ingvild Bræin
Publisert: Søndag, 10. mai 2020

Når du gråter over å bli servert ekte scenekunst.

Bilde av vegg på klubben JazzSi – Foto: Ingvild BræinFlamenco på klubben JazzSi

Når venninnen din, som du reiser til Barcelona med, gir tips til hva vi bør sjekke ut på musikkscenen ut fra hennes venninne-tips igjen, gjør du nok lurt i å slå til på det. Det er jo et omfattende kulturtilbud i Barcelona; vi vil gjerne oppleve et sted som noen har gått god for før oss.

Vi var på klubben JazzSi, i en lett bortgjemt gate. De hadde som konsept å presentere jazz, flamenco, latin og rock. Alt etter humøret. I dag var det flamenco. Det var et bittelite sted med fem stolrader. Rødvin kom i melkeglass. Eller: ikke så mye kom, som ble kjøpt. Men for en billig penge. Stedet har eksistert i 20 år, og har frembragt mange gode, kjente flamencoartister.

I motsetning til den Flamencoen vi kan unnvære

Flamencokvelden på JazzSi var ikke annonsert som et «flamenco-show», slik jeg en gang hadde sett det under en tur til Alcudia, Mallorca, der samboeren min på den tiden og jeg havnet uspesifisert på Star Tours Blue Village-inngjerdede område for skandinaver som helst ikke vil se noe annet enn det de kjenner fra før: Dagbladet og VG i stativene i butikken som lå inne på området, sammen med brunost og havregryn. De solgte sikkert ryggsekker også; nordmenns foretrukne plagg når de skal ut i verden.

Den gangen ble vi, fremdeles inne på området, tilbudt et flamencoshow som stort sett innebar at en gitarist spilte flinkt, men uinspirert, og en dame i rød og svart kjole danset voldsomt, men helt uten dynamikk, hun klikket litt vilkårlig med kastanjetter, det var flatt og meningsløst. Vi måtte leie bil og komme oss ut av dette forvrengte og filtrerte Skandinavia, for å få en følelse av at vi var i Spania. Det hjalp. Vi kom etter hvert til landsbyer der ingen snakket engelsk, men hvor vi likevel klarte å bestille en espresso på en liten torgkafé.

Utsøkt teknikk

Bilde av ensemblet i aksjon, 4 stykker på ulike instrumenter og en kvinne i rødt som klapper – Foto: Ingvild Bræin Ensemblet i aksjon

Men altså, da Ida og jeg gikk på flamencokveld i Barcelona, viste det seg å være noe helt annet. Det var mer en forestilling, teater nærmest, det dreide seg heller om å uttrykke og fornye en tradisjon enn å være turistforvalter av den samme tradisjonen.

Her var riktig nok også en gitarist, også en dame i rød kjole, men det skal ikke holdes mot dem. Det hører tross alt med. I tillegg kom en perkusjonist med kassetromme (en slik man sitter på), symbaler og en minimalistisk perkusjonsavdeling.

Ensemblet var frontet av gitarist Vasco Hernandez. De har gitt ut CD-er, de solgte dem selv ved utgangen etter endt konsert, Ida kjøpte en CD til meg fordi jeg ganske enkelt hadde begynt å gråte under fremføringen. Men hvilken nordmann som tror hun har skjønt hva Flamenco er på Mallorca, at det er «noen sånne kastanjettgreier», gråter ikke, når hun får presentert ekte vare?

Først og fremst handler det om en krevende og utsøkt teknikk, for både musikere og dansere. Vi snakker ikke om stepping, men om fotarbeid. Dernest en tradisjon; flamenco er en spansk folkemusikktradisjon, som har i seg elementer også fra romanifolk og muslimers tradisjoner. Latinamerikaneres, også. Det er med andre ord en salig blanding, som er blitt til over geografiske og kulturelle grenser, ved utveksling, som jo musikk ofte handler om. For Flamenco er en musikalsk sjanger, med alle sine komplekse rytmer. Det er også en formidlingssjanger, derav sammenligningen med teatret.

Drama uten melo

Forestillingen vi så, var ordløs, men ekspressiv. Flamenco kjennetegnes av temperatur og temperament. Dette ensemblet skapte en ramme rundt sin egen fremføring som til tross for mangelen på ord handlet om å starte uten noen ting i verden, om å gå videre med trass og skape seg en plass. Dette skjedde gjennom hæler og tær i gulvet fra den rødkledde damen, et blikk som aldri vek fra publikum, annet enn når hun så dramatisk – eller melankolsk – ned i gulvet mens hun holdt i skjørtekantene og utførte sitt talende, opposisjonelle og kontante fotarbeid. Melodrama kan være melodramatisk, men utført innenfor en uironisk kunstgren blir det heller sterkt.

Klapping ble tatt til et nytt nivå; som perkusivt element, men det var også så mange nyanser for klapping: myk eller skarp lyd, lukket eller åpen klang, alt etter hvordan håndflatene formes. I den grad publikum ble invitert til å være med på klappingen, var det åpenbart at det spanske publikummet hadde mer trening i disse komplekse, skiftende rytmene enn det norske publikummet har, som i overveiende grad nok takler fire fjerdedels-takt.

Når det står noe på spill

I det hele tatt: Musikerne var dansere og vokalister, danseren var perkusjonist, publikum var rytmeseksjon, alle var alt, og ensemblet skapte en hel forestilling foran øynene våre. Her var liv, død, tvil, sorg, spørsmål, glede, overskudd. Her var en oppvisning i hva Flamenco kan, eller kanskje skal, være. Det sto noe på spill.

Da forestillingen var over, og publikum applauderte etter mer, sto ensemblet med armene over hverandres skuldre, slik idrettsutøvere gjør når de er i ferd med å bringe et kamprop, og hadde et «band-råd» over hvorvidt de skulle ta et ekstranummer. Der, på scenen. De bestemte seg heldigvis for å dra et.

Det var etter dette ekstranummeret at Ida tok med en kunstnerisk svimmel venninne til utgangen, forklarte til bandet på sitt bondske spansk, etter å tidligere kun ha vært i rurale strøk av landet, at denne venninnen ved et tidspunkt hadde begynt å gråte over fremføringen, og om hun kunne få kjøpe en CD til henne. Det kunne hun.

Sitemap Om oss Kontakt oss Informasjonskapsler og personvern Opphavsrett Storbytur.no © 2006–2020
Følg oss på Facebook