Opp vil jeg, opp!: Gibralfaro, Málaga

Ud vil jeg! ud! lyder det i Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Over de høje fjælde». Men når man først er kommet seg ut, som for eksempel fra Norge til Málaga, gjelder det å komme seg opp – nettopp på fjellet. Eller på en høyde, da.

Bjørnson skriver:

Ud, vil jeg! ud! – o så langt, langt, langt
over de høje fjælde!
her er så knugende, tærende trangt,
og mit mod er så ungt og rankt, –
lad det så stigningen friste,
ikke mod murkanten briste!

Det er bare å ta ham på ordet, her, første dagen i Málaga. Om det ikke er spesielt knugende, tærende og trangt nede i sentrum, kan gatene i gamlebyen være smale og krokete nok, og unge og ranke er vi, så det er i grunnen en god idé å komme seg opp på festningsborgen Gibralfaro først som sist. Derfra får man nemlig et overblikk over Málaga, over havnen, over havet, ja, over store deler av verden, som gjør at man siden plasserer tingene greit i forhold til hverandre. Man vet hvor man er om man skulle gå seg bort, for å si det slik.

Stigningen frister ikke for alle, men for dem finnes det buss. For de som er helt greie til beins, er det svært overkommelig å gå de idylliske veiene og trappene fra sentrum og opp til borgen. Bjørnson siktet nok til en annen betydning med sitt «la stigningen friste», som i «la oss våge ferden!». Dessuten skulle det nok forstås i overført betydning, dette håpet om at murkanten ikke skulle briste. Det kan likevel stå som et godt, konkret råd: Ikke len deg så hardt mot murkanten at den går i stykker. Det skal vel også noe til, når man tenker på at dette er en festning.

Festningen har stått imot lening fra fiender og venner siden 900-tallet. Den ble i lang tid regnet for å være den mest uinntagelige festningen på den iberiske halvøy, med sine to lags vegger og åtte tårn.

Den byr i dag på et stort og variert område å gå omkring i, i fargerik flora, med den nevnte vidstrakte utsikten, og med historiens sus flagrende rundt ørene (våre tanker går til de pårørende av alle de kjempende som nok har falt her i middelalderen). I det gamle våpenarsenalet ligger et lite museum som viser festningens historie – for studering av historiske uniformer og rustninger, sverd og muskedundre, samt en miniatyrmodell av festningsverket.

I området for øvrig kan en se ekorn klatre i trærne, løpe på bakken med en nøtt, eller rett og slett bare sitte på utekafeen og ta seg en hvil. Det siste gjorde vi også, med en kald øl på bordet under de svalende trærne. På kafeen kan man for eksempel skrive postkort om hva man har gjort denne første dagen: Gått opp hit og skrevet kort.

Og når man kommer ned igjen, har man altså fugleperspektivet på byen i behold. Novise på vei opp, kjentmann vel nede igjen. En anbefalt start.

Kart